Av en del interesserte ble det innkalt til et møte på Vikan i Nord-Frøya den 27. desember 1912 til drøftelse av spørsmålet om opprettelse av en sparebank innen herredet. I møtet deltok 28 av de beste menn i bygden. Til møtets dirigent blev valgt furer, senere kaptein B. Dragsness, som for øvrig var en av initiativtagerne til møtets sammenkallelse. Bankens senere utvikling og fremgang skyldes ikke minst hans personlige innsats. På møtet ble man enige om å gå til opprettelse av en sparebank. Grunnfondet skulle dannes ved “aksjetegning” fra private. Det ble samtidig nedsatt en arbeidskomité som satte fristen for tegning og innbetaling til utgangen av oktober. Den ble senere forlenget til 15. desember.

Konstituerende generalforsamling ble avholdt i ungdomslokalet på Vikan den 29. desember, og der ble det opplyst at grunnfondet utgjorde 2190 kr. Arbeidskomiteens forslag til plan ble enstemmig vedtatt, hvor det etterpå ble foretatt valg på forstanderskap.
Følgende ble valgt: lensmann Thorgård, B. Dragsness, Jakob Meland, A. O. Eidsvåg, Ludvig Lassen, Ole Skaje, Nils Morck, Peter Bakken, Anton Lervik, Adolf Skjønhals, Ulrik Rabben, Paul Bakken, Ole Skjønhals, O. Aukan, Nils Hallervik og John Skjeldam.

Den 19. januar 1914 holdt forstanderskapet møte på Vikan. Til ordfører ble lensmann Thorgård valgt, og varaordfører ble Jakob Meland. Til direksjon valgte de B. Dragsness, formann ble U. Rabben. Peter Bakken, A. Lervik og Nils Morck fikk roller som nestformann. Bankens plan ble stadfestet ved kongelig resolusjon den 20. mars 1914, og den 11. juli samme år begynte banken sin virksomhet hos kasserer Ole O. Aukan. Kontortiden var annenhver søndag fra kl. 11.00 - 13.00.

Banken hadde til å begynne med en ganske liten kapital til sin rådighet, og den arbeidet derfor nokså tungt de to første årene. Krigsårene og etterkrigsårene med sin lette adgang til fortjeneste, gav imidlertid god adgang til å legge penger til side. Fiskeriene slo jo godt til og prisene på fiskeprodukter og landsmannsvarer var gode, og penger i bygdens egen bank, gjorde at banken gikk godt fremover i disse år. Men årene fra 1920 og utover var gjennomgående vanskelige år for banken. Dette henger sammen med den alminnelige krise for fiskerinæringen. Under de florisante tider ble det opptatt nokså store lån i banken til fornyelse av fiskerflåte og redskaper, og når nedgangen da kom, ble det vanskelig for fiskerne å klare sine forpliktelser. Men med forståelsesfullt samarbeide mellom bankens direksjon og bankens lånekunder, kom banken allikevel uten nevneverdige kalamiteter gjennom deflasjonstidens vanskeligheter. Av større tap kan det nevnes at banken i 1924 tapte ca. 20 000 kr i Den norske Handelsbank.

Omkring i 1928 forverret situasjonen seg for fiskerne, og banken tapte en del på private låntakere, men det største tapet i disse årene fikk banken ved kommunens gjeldsakkord i 1935. Kommunens kreditorer måtte i 1935 gå med på en gjeldsakkord på 50 prosent, og banken fikk her et tap på ca. kr. 16 000. For å dekke dette tapet måtte banken avskrive hele sitt driftsoverskudd, men bankens fond forble urørt og utgjorde kr. 88 841, som var omtrent 25 prosent av innskuddene. Til tross for vanskelighetene i denne perioden gjorde banken det fremdeles godt, takket være de forsiktige og dyktige menn som stod i spissen for institusjonen og innskyternes tillit til dem.

I 1936 begynte banken med hjemmesparebøsser.

Ved 25 års jubileet i 1939 utga banken et festskrift. Banken hadde da ikke eget lokale enda, men det ble rapportert at de jobbet med saken.